Mobirise web authoring software

DEN SOTSVARTE PRAKTBILLEN

Einar Gjærevold

På ei side om skogbrannar fann eg dette tekstutdraget, ført i pennen av Einar Gjærevold, som når han gir meg løyve til å bruka dette, understreker at han ikkje er biolog, men journalist og forfattar.
Eg tykte dette var ein viktig og informativ tekst, og fekk lyst å ha den med blant notane bak i diktsamlinga "Alt brenner". Ein kan jo leggja merke til at det er ein som er med her, som har fått sitt eige dikt i serien av "Alle ventar på..."-dikta, nemleg hortulanen.
I tillegg førte denne teksten til at designar Andreas Bache-Wiig fekk på plass ein løpebille på baksida av bok omslaget. Men ein sotbille er godt kamuflert og vanskeleg å få auge på.

***

" ... selv om en skogbrann virker svært dramatisk, er den faktisk ingen katastrofe for naturen. Tvert imot. Brannen gir skogen en sjanse til å fornye seg. Der trærne har fått vokse uforstyrret i hundre år, har det dannet seg et tykt humuslag på bakken. Jordsmonnet blir stadig surere av alle barnålene som detter ned fra trærne. Dermed går nedbrytingen av barnåler, blader og kvister tregere og tregere. Frøene får vansker med å slå rot og spire, og planterøttene får ikke tak i nok næring.

En brann røsker opp i denne tilstanden. Når flammene farer gjennom skogen, brenner det gamle strøfallet opp, pH-verdien stiger, og mye næring i jorda blir frigjort, til glede for nye planter. Trekullet på branntomta fanger opp de giftige fenolene som har hopet seg opp øverst i bakken, det vil si det kjemiske stoffet som røttene skiller ut for å hindre at frø fra andre arter får spire.

I naturen er det kamp om plassen. For noen organismer betyr de åpne, brente skogsområdene nytt liv, eller i det minste et kort opphold i sola før de igjen blir utkonkurrert av sterkere rivaler.

Bare noen dager etter en brann begynner frøene til de første pionerplantene å spire. En av dem er bråtestorknebben. Frøene til denne planten har ligget lenge i jorda og bare ventet på en brann. De trenger nemlig temperaturer på over 60 grader for å kunne spire. Kort tid etter begynner enkelte mosetyper, sopper og gressarter å dukke opp, foruten geitrams og andre arter som er glade i nitrogen. Etter ett år har bærlyng og små furu- og granspirer fått rotfeste.

De særegne leveforholdene på brannflatene blir tilfluktssted for flere sjeldne og truede arter. Noen av dem er helt avhengige av at skogen brenner i ny og ne. De kalles brannavhengige (pyrofile) arter eller "brannspesialister". Arter som ikke er avhengige av skogbrann, men som likevel reagerer positivt på slike katastrofer, blir kalt "brannprofitører" eller "brannvinnere".

I Norge kjenner vi til minst åtte insektarter som nesten bare lever på brannflater. Blant dem er enkelte løpebiller og den sotsvarte praktbillen, som bare lever i brent tre, og som har et eget sanseorgan som registrerer infrarøde stråler fra branner. Enkelte fuglearter foretrekker også åpent terreng og liker seg i brannskogen. Gulerle, gulspurv og den sjeldne spurvearten hortulan er blant disse. På denne måten bidrar brannskogen til å opprettholde det biologiske mangfoldet i naturen."